KENNEL SHAMEERA

Shiro født 14.06.05 - død. 25.08.09

Topscore Fuego

Navn: Topscore Fuego
Kallenavn: Shiro
Kjønn: Hannhund
Født: 14.06.05
Død: 25.08.09
Reg. nr: 24832/05
Høyde: 62 cm.
Farge: Hvit
Eier: Tordis Elise Steinsrud
Oppdretter: Astrid Giercksky, Kennel Topscore
HD: A
AD: A
Øyelysning: Distichiasis/Ektopiske Cicillier, høyre øye, mild
Annet: Shiro er kastrert og ikke utstilt.
 


Stamtavle:


Stamtavle1-1.jpg picture by tordiselise






Shiro har vandret over regnbuebroen



I dag var det Shiro` tur til å vandre over regnbuebroen. Alle som kjenner litt til hans historie vil vite noe av grunnen til det. I tillegg påkom det andre ting som gjorde at dette ikke kunne utsettes. Håper han har det godt nå. Endelig litt ro....han trenger det nå.

Elsker deg gutten min...kommer aldri til å glemme deg! Uansett så var du best for meg.

Shiro er 4 år!

Shiromann er 4 år i dag! (()):

Det er rart å tenke på at det er over 3 år siden han kom til meg. Det har vært 3 år på godt og vondt. Jeg kan si at Shiro fungerer greit nå og jeg har vel ikke følt meg så sikker noen gang på at Shiro blir her så lenge han lever som det jeg er nå. Det har opp gjennom vært en kontinuerlig vurdering av hans livskvalitet. Han har hatt mye framgang det siste året og er en grei hund i familien og flokken. Han er også den hunden jeg helt klart har lært mest om hund av. Både ved å leve med han og ved å være nødt til å søke så mye kunnskap og hjelp ift adferd som jeg har gjort.

Og nå vanker det en iskrem hver på hele hurven...dette må jo feires!!! :mrgreen:

Shiro har vært hos kiropraktor

Ja, nå har Shiro også vært til kiropraktorbehandling. Vi har vært der to ganger og har ny time til uken.

Det som ble funnet første gang var:

Låsning i bekken høyre side
Låsning i korsben venstre side
Låsning i lenden begge sider
Låsning i bryst venstre side
Låsning i hals,midtre og nedre del, begge sider
Låsning i venstre framben,
Låsning i hasen høyre bakben

I tillegg: Mye passgang, han avlaster høyre bakbein med den konsekvens av det blir overbelastning på venstre framben. Han var svært stram i manke og lende og noe atrofisk i spes. høyre bakben. Varm over nedre nakke og skulderparti. Ingen muskler på baksiden av lårene, og flere "døde" punkt som var viktige ift. oversendelse av nervesignaler til muskler og ledd. Ellers så har han svært dårlig grovmotorikk og liten/ingen kontakt med bakbeina sine. De klarer han ikke å styre.

Så av 10 mulige punkter som det kunne krysses av for ang. låsninger så hadde altså Shiro 7 treff. I tillegg ble mer funnet.

Han fikk den første behandlingen uten særlig reaksjon på trykkingen og kneppingen i leddene. Og når vi kom neste gang så merket kiropraktoren noe bedring ift. de døde punktene. Det som var spes. den andre gangen var at Shiro knurret til henne flere ganger. Han har ALDRI knurret til et menneske før. Hun mente det var fordi han har hatt effekt av den første behandlingen og nye muskler var tatt i bruk og at han derfor var svært støl. Musklene var smertefulle og det var ikke uvanlig at hunder reagerte slik som Shiro.

Så Shiro er en gutt som er perfekt konstruert etter standarden, men den leie ulempen at kroppen dessverre ikke er topp funksjonell. :?

Så min jobb er å strekke på skulderblad og massere presspunkter. Samt sørge for trening som tvinger han til å bruke bakkroppen og som forhåpentlig kan gjøre til at han slutter å passe. Slik trening er bla. klatring i sandtak, svømming på grunna (der han bare neeeesten når ned til bunnen) og løpe i høyt gress.

Når det gjelder Shiro prognose til å bli helt bra så er  ikke den god. Kiropraktoren forespeilet at han er en hund som nok vil trenge kiropraktisk behandling ihvertfall i ft. nakke og bekken hele livet. Siden han er konstruert slik at han sannsynligvis her vil få tilbakevendende problemer. Derfor vil det beste være å behandle han regelmessig for slik å forebygge at plagene kommer.


 

Shiro har bursdag

14.06.08:
Shiro er 3 år i dag!

GRATULERER MED DAGEN GO`GUTTEN MIN!!!


Bilde

Shiro har vært hos adferdsterapeut

14.06.08: Ja, i går var altså Shiro hos adferdsterapeut (heretter AT). Det var en spennende, lang og slitsom dag for både Shiro og meg. Men også veldig nyttig!

Vi kom på formiddagen og begynte med å slippe både Shiro og Sherpa løs slik at AT fikk observere dem og se dem i samspill. Som hun sa så er også Sherpa en viktig brikke i Shiros liv. På denne turen reagerte hun umiddelbart på Shiro gange. Han går mye i  pass  og har et veldig subbende og litt vaggende gangelag. Han er også en klossmajor av dimmensjoner og snubler, detter og kræsjer ofte. Dette skal jeg komme tilbake til.
Etter det satte vi oss og snakket rundt Shiros liv før han kom til meg og hvordan utviklingen hadde vært de siste 2 årene.

Og når vi satte oss så begynte Shiro å "mase", han kan bli veldig intens når det blir rolig, fordi han selv finner ikke ro. Da hopper han opp på meg, begynner å småbite, erter Sherpa og blir rett og slett en pøbel.  Han fikk også en voldsom reaksjon på AT, som ga seg utslag i at han begynte å ri og bite i henne. Han var veldig vanskelig å stoppe og dermed fikk jeg en løsning på hvordan jeg skal løse slike situasjoner. Det er ikke ofte dette skjer lenger, men på noen type mennesker (uten at jeg ser noe mønster i hvem) så går han bananas på den måten. Jeg går da mellom og fysisk avskjærer han og passer på å ha fronten mot den han gjør utfall mot. På den måten så forteller jeg han at dette tar jeg meg av (fronter) og han har ikke ansvaret for situasjonen. AT var helt klar på at denne adferden ikke hadde noe med dominering å gjøre, men at det rett og slett var utrygghet som førte til stressadferd. Og jeg som "sleit livet" av meg med dette problemet det første året så nå at jeg har håndtert det helt feil. Ved å gjøre som hun sa stoppet han ganske fort og var dermed avledet og adferden stanset. Det var virkelig gøy, så denne metoden skal jeg anvende heretter. Og det som var bra var jo at det skjedde hos AT. På en god dag så kunne Shiro vært helt eksemplarisk og hun ville antagelig lurt på hva det var jeg kom for.

Etter dette så ble Sherpa satt i bilen og vi trente litt på å passere andre mennesker og dyr. Dette er et problem for Shiro fordi han er så utrygg som han er. Da er det best å forsøke å komme bort og jage de vekk så fort som mulig. Måten vi øvde på dette på var at jeg gikk først med Shiro bort på et jorde, og hun hun kom etter med sin hund og vi skulle gå paralellt oppover jordet. Da Shiro oppdaget dem begynte han å rive og slite i båndet og nibjeffe. Det jeg da skulle gjøre var å stanse og la han få holde på. Ikke grensesette han eller gi han noen kommandoer. Men så fort han snuste i bakken eller så en annen vei skulle jeg rolig rose og belønne ved å kaste en godbit på bakken. Og så sakte forsøke å bevege oss oppover jordet. Igjen så ble jeg overrasket. Shiro ga seg overraskende fort med å forsøke å dra i båndet og bjeffe når han ble møtt på denne måten av meg. Jeg skulle også så fort han kastet et blitt bort på de andre rose han, slik at han skjønte at det var greit å se, men ikke bjeffe og dra. Målet var at vi øverst på jordet skulle nærme oss dem i en stor bue og han skulle få komme nærmere og til slutt hilse. Dette gikk over all forventning. Hemmeligheten er å nærmere seg det utrygge i et tempo som er trygt for Shiro. Så fort han gjør utfall så er det tegn på at nå ble det for farlig, og da ruslet vi rolig i en litt annen retning. Igjen så jeg at dette har jeg angrepet helt feil. Jeg har når disse situasjonene har oppstått forsøkt grensesatt han og forsøkt å få kontakt med han og gått med kontakt mens det farlige har blitt passert. Dette er ikke riktig. Man får ikke en trygg hund av det. Det man gjør er å sette hunden under kommando, og den adlyder. Men den er VELDIG bevisst på det farlige og konsentrasjonen er på det selv om han klarer å holde kontakten. AT sammenlignet det at jeg ble tvunget til å se henne i øynene og ville få en stooor belønning for det, samtidig som det sto en mann med kniv bak meg. Jeg ville nok kanskje klart det, men konsentrasjonen min ville vært på mannen med kniven. Og ved å utsette meg for mange slike epiosder ville jeg bli mer og mer redd og utrygg i situasjonen. Så her er det bare å alliere seg med andre hundeeiere og trene.

Shiro er jo også veldig redd menn. Vi var så heldig at det kom en mann på besøk og han ble brukt i en treningssituasjon. Det begynte med at han kom gående mot, men enda langt borte. Shiro oppdaget han og klarte å bryte seg ut av inngjerdingen, løp mot han, bjeffet og forsøkte å ringe han inn. Da jeg visste dette var en hundevant mann så ble jeg ikke bekymret, da jeg er sikker på at Shiro ikke vil bite. Det er verre når slike episoder oppstår ellers og jeg ikke vet noe om det mennesket som kommer. Begynner h*n og veive med armene eller løpe, så kan Shiro begynne å hoppe og bite i klærne. Det har heldigvis aldri skjedd, da jeg forsøker alltid å forutse situasjoner som kan oppstå og oppdage mennesker før han. Ellers er han jo i bånd der jeg vet det er stor sjanse for å treffe folk, og går ellers med langline.  Tilbake til mannen  som nå har fått en tilsynelatende sint hund på nakken, men som bare er livredd og forsøker så godt han kan å jage  bort denne farlige mannen. AT ber mannen legge armene i kors og snu ryggen til. Og ber meg kalle inn Shiro. Shiro kommer på innkalling (jeg fikk skryt for innkalinngen min på begge hundene, som regel snur de begge på femøringen *stolt*), og han kobles. Vi går da mot mannen og ut av innhegningen. Shiro får rolig ros og godbit som kastes på bakken hver gang han ser bort, på meg eller snuser i bakken.  Rett utenfor innhegningen tar vi av brått til venstre, bort fra mannen. Shiro slapper med en gang litt av. Vi går litt rundt opp på bakken ovenfor der mannen står. Shiro har sluttet å bjeffe, men ser hele tiden voktsomt ned på mannen. Da får han ros. Fordi han klarer å se og vite om han og ikke bjeffe eller forsøke å dra seg ned til han. AT registerer at han hele tiden sender ut dempende signaler. Han vender bla. kroppen bort og slikker lepper. Han rister seg også krafting noen ganger. Dette er noe Shiro ofte gjør og som jeg har tenkt "bare er Shiro". Forklaringen fikk jeg i går. Når en hund blir redd så strammes huden og hunden rister seg for å løse den opp igjen. Vi avslutter opp på bakken. Det er tydelig at Shiro var så ubekvem i situasjonen at han skal ikke denne gangen, og heller ikke i treningssistuasjoner til å begynne med,  være nødt til å bevege seg helt frem til menn. Dette var helt tydelig mye vanskeligere for han enn det å møte hunden på jordet.
Så da er det altså bare å finne menn til å trene på.

Når det gjelder helsen til Shiro så var ikke AT helt sikker på at han ikke sliter med smerter. Det tidligere omtalte gangelaget hans kan være et symptom på ryggplager. Det kan også forklare at han noen ganger etter langtur legger seg og hviler. Andre ganger kan han være helt umulig, og dette kan muligens komme av smerter. Slik som tidligere forklart med pøbelstreker. Stresser rundt. Derfor vil jeg få han utredet ift. ryggen og også når denne uroen oppstår gi han smertestillende for å se om det hjelper. Han vil muligens også ha god hjelp av hundemassasje og kiropraktor/fysioterapi.
Han har også en elendig koordinasjon og balanse. Han klarte feks. ikke å komme opp på 2 Lecablokker som sto ved siden av hverandre. Hadde ikke kontroll på bakbeina sine og visste overhodet ikke hvor de befant seg. Slike plager (smerter og dårlig motorikk) kan være årsak til stress og utrygghet hos hund. En hund som sliter med dette er en svak hund og det går direkte på hundens selvtillit. Det som er farlig blir enda farligere fordi hunden vet den i en evt. kamp er svak og vanskelig vil kunne forsvare seg.

Dere ser at jeg under øvelsene har skrevet at jeg kastet godbitene på bakken. Det var et viktig poeng for AT fordi ved å gjøre det så ble hunden avledet, den fikk stimuli ved å få noe å spise og ved å få søke, og den kunne bøye hodet og søke mens den samtidig hadde kontroll på det farlige. Det at hunden bøyer hodet er også et dempende signal som oppfattes av dem møtende hunden.

Så vi må trene på balanse og koordinasjon, møtesistuasjoner med andre hunder og menn og søke medisinsk og alternativ hjelp for evt. smerter og/eller andre fysiske plager. Med en slik adferd er det viktig å eliminere eller evt. behandle fysiske plager for å få gode resultater.

Da dette er krevende trening for Shiro skal han bare trene på dette hver 3. dag. Ved en stressituasjon så utløses hormonet adrenalin og dette blir i kroppen i ca. 3 dager. Det er viktig at dette normaliseres mellom hver trening. Slik Shiro har hatt det så har nok han hatt et konstant forhøyet adrenalinnivå. Som igjen kan føre til forstyrrelser i binyrebarken. Dette skal vi også undersøke.
Ellers skal han skjermes. Han skal ikke på annen trening og så langt det er mulig skånes for stressituasjoner.

Her er noen ord jeg fikk fra AT på mail i dag:

Lykke til med egentreningen, husk avstand til alt farlig, og skåning mellom hver gang, så skulle dere ha god fremgang.

Jeg ble glad for disse ordene og går på med friskt og nytt mot!
Dette skal vi greie!
Her er Shiro etterpå. Han er gjennomsliten og gjennomvåt. Da er det deilig med et varmt og godt teppe :-)

Shiro`samtale med dyretolken

Her er samtalen Shiro har hatt med dyretolken.

Jeg kom fra en trang kald verden hvor penger betyr mer enn kjærlighet. Det er ikke riktig å bli satt til verden på den måten, men slik ble det nå og jeg må gjøre det beste ut av det. Hvilken ballast man har med seg kan man ikke rå med. Egentlig er jeg fylt av kjærlighet og glede. Har vært det hele tiden, men tidvis er det blitt håndtert veldig feil. Straff, tror de det hjelper? Jeg har gått i lære lenge nok med slike metoder. Frustrasjonen bare stiger med det. Andre metoder må til. Prøv å forstå meg. Jeg er en fredelig og kjærlig gutt med en rygsekk så tung at jeg nesten ikke klarer å bære den lenger. Jeg må ha ro, masse ro. Jeg må ha frihet til å velge og jeg må ha forståelse for at ting tar tid å endre på. Min oppførsel er ikke akseptert, det vet jeg, men episoder henger i min kropp. Jeg føler meg som en spent buestreng, min kropp føles hard og til tider livløs. Usikkerheten vokser meg over hodet noen ganger. Tross alt, en glad gutt er en glad gutt. Den kjærligheten jeg har gir jeg til deg i fullt monn. Den skal ingen få lov til å ta fra oss.Jeg vet at du er min og slik vil jeg det skal være alltid. Slipp meg for all del ikke fra deg. Ikke slipp meg ut i det ukjente igjen. Her har jeg funnet min "lykkegrop". Jeg er så redd du skal forsvinne for meg og at jeg må tilbake til tidligere tilstander. Tårene mine renner bare ved tanken på det. Det må ikke skje. Her har jeg en fri tilværelse. For et paradis å dukke inn i for en slik som meg, som var vant til stengsler og bånd på alle kanter. Jeg levde i en trang verden. Ikke stimulerende eller givende. Her er verden vid, friheten fantastisk. God å pust i. Du kan ikke tenke deg forskjellen hvis du ikke har prøvd det skjønner du. Vel fikk jeg mat og et klapp på hodet, men noe tillit og kjærlighet ble ikke vist. Her er tilliten stor og jeg skal gjøre så godt jeg kan for å være den verdig. Vi er ikke ferdig med vår "utdannelse" hverken du eller jeg mamma. Det gjenstår nok mye å lære. Gå til topps i dine forsøk på å finne læremestere. Det vil betale seg på sikt. Stresset i min kropp er ikke alltid så lett å leve med. Ikke lett å hanskes med det. Stresset fører med seg usikkerhet og frykt. Frykt for at jeg ikke skal få være her og frykt for at jeg ikke skal få beholde min kjære mamma. Noe har det riktignok roet seg ned, men i visse situasjoner tar det over uten min vilje, og da er det ikke lett å styre. Jeg trenger masse, masse, ja et hav av tålmodighet, tid og ro. Ikke minst ro. Jeg er deg evig takknemlig for alt du gjør for meg, for å forbedre mitt liv. Du har lykkes i stort monn. Jeg elsker deg over alle grenser mamma. Vit det! Noen ganger når du forsvinner fra meg på fremmede steder, tror jeg med en gang at jeg skal være igjen der. Det må ikke skje at du overgir meg. Jeg er lykkelig når jeg får være med deg og dere overalt. Det handler om å høre til. Det er mitt liv og min verden nå. Min "lillesøster" har jeg god nytte av. Det ble enda en brikke i min trygghet. Jeg vil se lys, lys i tunellen. Vil ha en fremtid der jeg slipper å være på utstilling for alt og alle. Jeg takler ikke det. Jeg vil så gjerne være en støtte og venn for deg mamma. Dette vil ta tid, kanskje et hav av tid, men hvis vi bruker den tiden godt da kan ting endre seg. Tilliten til hverandre vil styrkes ytterligere. Psyken min vil endres. Kan du hjelpe meg med det er du snill, og jeg vil være din venn for livet. En kar du kan være stolt av helt inn i hjerterota. Søk og du vil finne.

Shiro


Om helsen sin sier han: Urolig, ekkel følelse i magen. Stram i musklene. Sus i begge ørene. Tung i hodet .

Nå skal det sies at jeg av natur er skeptisk til at dette er mulig. Likevel ønsket jeg å prøve, mye fordi jeg er nyskjerrig, men også fordi det muligens kunne være nyttig i mitt arbeid med han videre.  Hva jeg kan bruke dette til vet jeg ikke enda, men det ga meg i allefall en AHA-opplevelse på helseplager. Men alle de spenningene han må ha så er det naturlig at han har helseplager som nevnt. Og det har ikke jeg tenkt på. Så ift. det kan det gjøres noen grep. Ellers skal vi jo til adferdsterapeut på fredag og det skal bli spennende :-) Skal oppdatere etter vi har vært der!

Veien videre....

Jeg ser det er nesten 1 år siden jeg har skrevet noe om Shiro. Shiro har hatt et fint år med mye fremgang, men fremdeles sliter han med stress og utrygghet. Men vi har jobbet jevnt og han har absolutt "vokst" og mestret mer og mer. Likevel oppstår det episoder og situasjoner som jeg tenker ikke er bra for han, og som jeg kjenner er veldig vanskelig å håndtere. Slik som plutselig utagering uten, en for meg, synlig grunn. Som feks. etter han var hos Tove sist (fra torsdag til søndag) så var han veldig utfordrende og aggressiv mot andre hunder, når vi som vanlig hver tirsdag, var på hundeklubben 2 dager etter. Og det var kjente hunder som han tidligere hadde omgått helt greit.

Da satte jeg meg ned og tenkte at jeg må gripe dette an på en annen måte. Han fortjener at jeg forsøker det som er mulig og tilgjengelig av hjelp for han han med sitt "handicap" skal ha et best mulig liv. Derfor har jeg nå kontaktet dyretolk og adferdsterapeut for å få input og hjelp til å komme videre. Jeg har kommet til et punkt der jeg føler at jeg har brukt opp det meste av mitt reportoar, og er veldig klar for å få andre øyne på gutten min. Adferdsterapeuten sa, til min store trøst, når jeg fortalte om episoden på hundeklubben at "det er jo ikke noe rart". Etter en stressituasjon som det jo er å bli satt bort i fremmed miljø og bli forlatt av flokken sin, så trenger alle hunder minst 3 dager "krybbehvile". For å falle til ro igjen og få stresset ut av kroppen. For Shiros del kan det være at han etter en slik påkjenning vil trenge 1 uke eller mer. Det var godt å høre. Da var det altså ikke slik at han er blitt "verre", men rett og slett at jeg ikke har kunnskap nok til å skjerme han tilstrekkelig når det er nødvendig. Det er slik hjelp og slike tips jeg trenger og ønsker meg. Etter 2 år alene er jeg veldig i behov av andres vurdering og synspunkter da jeg vet at Shiro har et stort potesiale.

Når det gjelder dyretolk så har en slik "snakket" med Shiro. Jeg er skeptisk til alt som jeg ikke kan se og kjenne på, men tenker at jeg må prøve dette også. Mulig det har noe for seg. Jeg eier ikke sannheten og er åpen for at andre, som er overbevist om at dette er mulig, kan ha rett. Jeg har snakket med dyretolken og jeg kan fortelle at om Shiro kunne prate så var det nettopp det han har sagt til henne jeg ville tro han ville sagt. Det var en sterk opplevelse og jeg skal fortelle nærmere om denne samtalen senere.

Så der er vi nå. Vi står på og jobber trutt og fast, men er altså i en fase der vi tester ut nye metoder og får hjelp til å komme videre. Shiro er en såååå fin gutt og jeg må gjøre det som er nødvendig for at han skal få det best mulig. Han er min og det er mitt ansvar.

GRATULERER MED DAGEN!

Ja, i dag er Shiro 2 år. Jeg skal forsøke å oppsummere litt av livet hans. Det første året vet jeg ikke så mye i fra, men noe har jeg fått vite. Shiro er et produkt av et forsøk på å avle frem pent eksteriør, der oppdretterene i mine øyne la for liten vekt på gemytt. Shiro har aner bakover som sliter med stress, og i tillegg er moren og faren hans halvsøsken. Altså innavl! For Shiro sin del så var han "heldig", han fikk pent eksteriør og ble snill og god av natur. Men store plager med stress! Dette kan også forklares med miljø det første året hans, da det var svært urolig rundt han. Noen av de andre valpene var ikke så heldig, de er ikke så pene og gemyttet har slått ut i aggrissivitet. Shiro er en av 7 valper. Desverre døde 3 av dem ganske fort. Hele kullet ble behandlet med Sulfapreparat, noe som har ført til at Shiro har store emaljeskader på tennene. Altså har Shiro 3 igjenlevende søsken, men vi har bare hilst på den ene broren. Han angrep Shiro umotivert bakfra en gang, så han vil vi ikke treffe igjen. Løp rett på og beit og beit, men Shiro fortvilet forsøkte å komme seg unna. Shiro haltet i flere dager etterpå...og han viste også tendens til å ha blitt redd andre hannhunder. Men tilbake til barndommen til Shiro; han ble solgt til en en godt voksen dame og bodde hos henne en tid. Desverre var hun plaget med reumatisme, og når Shiro vokste til klarte hun ikke lenger og håndtere han. Han dro i bånd og hun klarte ikke holde han igjen. Da måtte Shiro flytte til sønnen hennes og kona. Slik jeg tror det var blitt nå var at Shiro allerede hadde kommet for langt i skjevutviklingen. De forsøkte å få han på "rett kjøl" men mestret det ikke. Når Shiro var inne med kona eller hun skulle gå tur, så hadde han munnkurv. Som jeg har nevnt tidligere så var han fæl til å bite. Siden Shiro er så trygg og glad i mennesker, mener jeg bestemt at de har vært snille mot han. Med hans "provoserende" adferd, kunne han lett kommet til noen som ville tatt han hardt. De som har hatt han skal ha mye ros for å ha klart å beherske seg ift. straff!!! For min del er det en selvfølge å ikke bruke straff, men det er desverre ikke alle som tenker slik. Men Shiro har vært heldig, han er ikke nervøs, håndsky eller viser tegn til å være redd for mennesker.

Shiro har også hatt flere navn opp igjennom. Hos oppdretter het han Fuego, hos første eier Kim, og andre eier Shiro. De uttalte det "Shiroååå". Det syns jeg var så vanskelig å si/rope så her sier vi "Shiro". Shiro betyr "hvit" på japansk. Jeg syns det er et fint navn!!!

Dette året vi har hatt sammen har jeg skrevet en del om under 1-årsdagen hos oss. Derfor ikke så mye å legge til. Vi har gått på 3 lydighetskurs, trent mye alene, gått i hundeklubb 1-2 dager pr. uke. Ellers prøvd å tenke adferd og trening i all omgåelse av han. Legger inn små drypp her og der...

Må tilslutt skryte litt av han. Shiro er jo en jakthund (fuglehund), men han jakter av og til på andre ting også. Slik som mennesker på sykkel eller biler. Biljakt kan jo være farlig, så jeg prøver alltid å komme han i forkjøpet hvis jeg får en anelse om at her vil det bli jakt. Han skal helst "drepe" bakhjulene...Men på tirsdag når vi var og traff noen andre hunder, kom det er mann på sykkel over plassen. Shiro ville som han pleier jakte, men når jeg ropte stoppet han , og kom til meg. Tror dere det var gøy eller....., jeg ville ikke klart det for bare kort tid tilbake.

Vi lagde jul og bursdag, og alt som var på en gang + masse godis! Så han husker det som KJEMPEMORO når jeg gjør som mamma sier.

Så kjære Shirogutten min! Gratulerer med dine 2 år! Det året jeg har fått være en del av har vært et spennende, lærerikt og oppmuntrende år. Og jeg er såååå stolt av deg!!!

Merkedag!

I dag er det 1 år siden Shiro kom til oss. Det er en like fin sommerdag i år som det var i fjor.

Det var en vilter og livlig stor "valp" som kom inn i tunet. Siklende og bilsyk! Og som lignet mest på en terrier, med så masse pels i ansiktet at øynene var tildekket. Han hadde også pelsen full av kladder, og ble klippet helt ned dagen etter. Neglene var forvokste, og ørene fulle av hår.

Jeg sier ikke dette for å skrive negativt om de forrigere eierene. De var snille og gode mot Shiro, og han hadde på tross av sin utfordrende adferd blitt behandlet pent. Men de hadde kapitulert. De mestret ikke adferden eller pelsstell. Og tok da også konskvensen av dette og omplasserte han!

Shiro var verre enn jeg trodde til å begynne med. Han beit ustanselig på oss, det var den eneste måten han kunne leke på. Bare vi forsøkte å ta på han begynte han å bite, ikke fordi han var sint selvsagt, men det var hans måte å sørge for å bli sett på. Det funket, selv om oppmerksomheten da ble negativ. Men når en storpuddel blir opp mot et år, så gjør det vondt når den biter, selv om det er lek.

Han hadde det også med å ri på mennesker, og festet seg skikkelig rundt beinet. Samme hvem det var...

Og ellers var han stort sett gira hele tiden. Slurret rundt i huset, og lagde løyper i furugulvet.

Det har vært et tøft år, og mye jobb. Nå er det meste av denne ukritiske biteadferden borte, og glepper det så skjønner han nå et nei, og stopper. Han har også sluttet å ri på mennesker. Og han kan klare å slappe av i lengre tid av gangen, og ikke ha et halvt øye oppe hele tiden.

Det har vært en jobb blandet med glede, frustrasjon, irritasjon og stolthet. Alt på en gang, men mest har vi hatt det moro. Shiro kunne ikke gå i bånd, han kunne ikke sitte, han kunne ingenting. Og jeg måte begynne helt på begynnelsen, som om han var en liten valp. Men parallelt måtte den innlærte negative adferden avlæres, og ny positiv adferd innlæres. Eller overlæres! Det er vanskligere enn å forme en valp, som ikke har lærdom liggende i bunn. Vi jobbet mye med kontakt, hverdagslydighet, mental trening, sosial trening, mye aktivitet (skogsturer) for å få utløp for energi. Har feilet og gjort riktig...

Shiro er bare snill! Han har fått en skjev start, og har stresset liggende i genene, samtidig som mye er miljø. Men snill er han, han har ikke tendens til å være aggressiv ovehodet, og da har jeg hele tiden tenkt at det er håp, og ikke gitt opp. Og nå lysner det, selv om det enda er situasjoner som jeg føler kommer ut av kontroll. Men i hverdagen går det bra! Det er når nye situasjoner skal utforskes at det enda glipper.

For meg kan det se ut som han setter i gang "kriseberedskapen" sin. Min lærte definisjon på en krise lyder slik: "En krise kan du sies å befinne deg i når tidligere erfaringer og reaksjoner ikke er tilstrekkelig for å beherske den aktuelle situasjonen".
Det er litt slik, han kjenner ikke og er ikke trygg i situasjonen, og begynner å eskalere opp stress, som til slutt ender med nibjeffing. Men han har i løpet av dette året lært å beherske flere og flere situasjoner. Og vi jobber fortsatt...og må regne med å gjøre det hele hans liv.

Han er en spesiell gutt, med spesielle behov, men for hans skyld forsøker jeg å ha mest mulig normalforventinger til han. Prøver å ikke skjerme han for mye, men heller ikke å stille han for ofte ovenfor for stor utfordringer. Det må tas i små skritt! Og noen ganger har jeg følelsen av at det bare er tilbakegang, men så kommer det et byks fremover. Og da er det julaften!!!

Det har vært et år jeg ikke ville vært foruten. Både jeg og Shiro har lært mye. Shiro er lærevillig, leken og glad, og disse ressursene har jeg forsøkt å utnytte med godt hell. Klart det hadde vært lettere med en valp, men jeg tør ikke tenke på hva som da hadde skjedd med Shiro. Derfor er jeg glad han kom til oss, og selv om jeg ikke er en ekspert, så har jeg gjort så godt jeg har kunnet. Og fått til resultater, og er på god vei til å få en fin hund. Selv om jeg nok må regne med at han vil slite med og ha problemer med stress så lenge han lever. Men det to typer stress; negativt og postivt! Jeg forsøker å få det negative stresset bort ved å bruke det positivt. Et eksempel kan være når vi kommer inn på et område med andre hunder, og han må være koblet, og begynner å gire seg opp. Da går vi unna, og gjør noen øvelser, trener kontakt, han konsentrer seg om noe annet, og hjernen "faller" på plass. Han lærte noe samtidig som han brukte stresset konstruktivt. Når vi da vender tilbake til de andre, går det ofte mye bedre. Dette fungerer for oss, og som sagt vet jeg ikke om det er riktig, for jeg er ingen ekspert. Men har snappet opp litt, ved å delta på 3 forskjellige lydighetskurs og gått jevnlig på hundeklubb hele dette året. Og har også erfaring fra hunder jeg tidligere har hatt. Men ingen av dem har hatt så uttalte problemer som Shiro!

Jeg er utrolig glad i Shiro, og han  i meg og resten av familen. Han som tidligere ga inntrykk av jeg/vi var uten betydning for han har etterhvert blitt en mammadalt.

Så oppsummert har det vært et fint og lærerikt år for alle!!!

Shiro ca. 1 uke etter han kom til oss!

Den hvite storpuddelen Shiro

01.06.07: Shiro er en hvit storpuddel som er født 14.06.05.

Shiro kom til oss 04.06.06. Han hadde før det bodd i tre hjem inkludert oppdretter. Dette ble atså hans 4. hjem. Det var en aktiv gutt som kom en fin sommerdag. Han var og er fortsatt snill som dagen er lang, men hadde svææære problemer med stress og hverdagslydighet. Det har vært et spennede år, men også slitsomt. Mange gleder, men også noen nedturer. Tider da alt står stille, og man føler all jobb bortkastet. Men mest glede og moro! Vi har gått på kurs, deltatt aktivt i hundeklubb og jobbet mye i sammen, bare vi to. Nå er den verste jobben gjort, og Shiro har blitt en fin gutt. Men ingen rolig gutt...nei han er full av fart og energi. Men dette kan nå brukes til noe positivt, og han elsker å trene og lære mer.
Dette var litt i "full fart" om Shiro. Mer må komme slik litt etter hvert...




Vi er i alle fall blitt veldig glad i gutten vår, og gleder oss over all fremgang!

Hej!
Prøv at lave din egen hjemmeside ligesom mig! Det er nemt, og du kan prøve det gratis
ANNONCE